Le Québec profond

Forrige helg var jeg på tur ut av storbyen sammen med Carl. Moren og stefaren til Carl har ei hytte som ligger halvannen time utenfor byen. Her bor de i sommerhalvåret og sammen med trekkfuglene drar de sørover til Florida om vinteren. Hytta ligger rett med elvekanten, noe som er litt spesielt siden det ikke lenger er lov til å bygge hus så nærme elver. I det lille naturparadiset fikk jeg padle kajakk for første gang og jeg fikk testet svømmeutholdenheten i elva. Kajakk var kjempegøy, men jeg må innrømme at det er hyggeligere å svømme når man slipper å kjempe mot strømmen. Da vi besøkte naboen for å hente grønnsaksforsyninger viste det seg at elva hadde kommet med en gave til oss: en ødelagt trøbåt. Denne vil Carl prøve å fikse, så vi tok fatt på oppdraget med å få trøbåten ned til hytta, et noen hundremeter lenger nede. Hvordan frakter man en trøbåt som ikke kan trø? Svaret er trøbåt-rafting. Du trenger bare to årer, en ødelagt trøbåt, ei elv og to barske vikinger. Det er også en fordel om vann-nivået i elven var høyt nok til å padle uhindret nedover. Dessverre kan man ikke få alt som man vil. Men vi kom oss fram, takket være litt vassing og dytting fra Carl sin side (jeg måtte jo holde roret). Jeg har ikke bilder fra den svæært dramatiske turen, så jeg håper dere har fantasi nok til å se det for dere!

Hytta
Hytta
Nicole har lagt masse mat!
Nicole har lagt masse mat!
Michel
Michel
Antikk ovn
Antikk ovn
Her sov jeg
Her sov jeg
Utsikt fra senga
Utsikt fra senga
Upcycla vindu som dekorasjon
Upcycla vindu som dekorasjon
Hvis du er i det romantiske hjørnet...
Hvis du er i det romantiske hjørnet…

IMG_1734 IMG_1760 IMG_1756

Une suisse (norsk: sveitser). I Québec heter de små skogekornene "suisse" (eng. chipmunk) og de feite byekornene "écureuil" (eng. squirrel)
Une suisse (norsk: sveitser). I Québec heter de små skogekornene «suisse» (eng. chipmunk) og de feite byekornene «écureuil» (eng. squirrel)
Grønnsakshagen
Grønnsakshagen

IMG_1742 IMG_1743 IMG_1747

Carl hogger ved.
Carl hogger ved.
Trøbåten!
Trøbåten!

IMG_1765 IMG_1763

Så kom sola!
Så kom sola!
Bilen til Marcel
Bilen til Marcel

IMG_1777

Når sola kom måtte jeg ronse litt mer
Når sola kom måtte jeg ronse litt mer
Vi tente bål i hagen og så på solnedgangen.
Vi tente bål i hagen og så på solnedgangen.

Triste jenter og rare katter

Helluen. Jeg bor sammen med verdens rareste katt. Her om dagen drev hun og dyttet potene sine mot sofaen og låret mitt mens hun lagde kosete murrelyder. Du vet sånn sånn kattunger dytter på magen til mor mens de får melk? Coco virket nesten litt obsessiv-kompulsiv mens hun holdt på. Familien fikk Coco når hun var et halvt år, så de vet ikke hva som skjedde før det, men det kan godt være at hun ble tatt fra moren for tidlig. Om natta blir hun noen ganger litt vill og løper rundt som besatt av onde ånder. Men jeg har egentlig blitt vant til det nå. Onde ånder eller ei, man må jo sove, liksom.

Coco
Coco

Denne uka har jeg nesten jobbet som besatt, jeg også. Men det er ikke ånder jeg skal finne, men corpus. Jeg har lånt en gisillion ungdomsbøker på store-bibben med Carls lånekort og ni-lest hele uka. Jeg tror nå jeg har klart å finne fire bøker som kan passe. Det er litt skummelt, i og med at jeg må skrive om disse fire bøkene i ti måneder. Blir ikke noe impulsbeslutning der altså. Selv om jeg selvfølgelig elsker å være impulsiv ellers. På kafé, f eks. Plutselig blir det limonade-frappé på meg, helt spontant! Woaaah!

Jeg har funnet fire historier om ungdommer som opplever en krise og må finne ut åssen de skal takle det. Hovedpersonene er triste jenter, men dette depressivt utgangspunktet kulminerer likevel i the triumph of the human spirit. Her er forsidene:

Triste jenter
Triste jenter

Byråkrati, bibliotek, bar og berikende joggetur

Noen dager er alt litt teit og vanskelig. F eks å finne frem, vite hvilken kø man skal stå i, ha riktige papirer og stå på riktig sted i kaféen for å få det du har bestilt… Dagen min begynte med at noen ringte meg fra Norge. Kl 05 lokal tid. Jeg rakk ikke ta telefonen, men ifølge nummeret var det en eller annen bergenser-fjott. Deretter brukte jeg store deler av formiddagen på å vandre forvirra rundt i universitetets lokaler. Plutselig så jeg en blind mann med stokk. Han visste akkurat hvor han skulle, tydeligvis. #denfølelsen. Etter å ha funnet riktig bygning, riktig etasje, riktig registreringskontor og riktig kø for å få kølapp, hadde jeg verdens mest keitete og forvirrende samtale med kølapp-utdeleren. Heldigvis resulterte den i min egen flotte kølapp til registreringskontoret. A156. Tavlen viste A101. FML. Heldigvis hadde jeg datamaskin, og viktig research-arbeid som venta. Dessverre var internetthastigheten tilsvarende anno 2003. Men jeg ble registrert til slutt. Og så ble jeg forvirra igjen. Skulle jeg ikke ha et papir igjen? For å få adgangskort? Jaja, ok, de sender en mail med info.

IMG_1693
Université de Québec à Montréal – UQAM. Aka «Labyrinten». Deler av universitetet ligger under jorda og de forskjellige bygningene dukker opp på ulike sider av gata midt i sentrum. Perfekt for å utløse den genuin villrede hos forsiktige bygdefolk.

Denne slitsomme, dog lite produktive, arbeidsøkten krevde såklart et måltid etterpå. Jeg dro på Van Houtte, bestilte i en ende, betalte ved neste disk. Så kommer utfordringen. Hvor kommer maten? Litt lenger borte, ok. Og chai latten min, den kommer vel etterhvert med kaffe-disken enda lenger borte? Ok. Men hvor blir det av min krydrede melkekaloribombe? Vel, de viste seg at noen TOK den, siden jeg ikke var nok på’an. Heldigvis fikk jeg ny. Stor, selv om jeg hadde bestilt liten. Greit nok. Jeg planlegger uansett å trille hjem. Etter lunsjen tok jeg til på dagens andre gjøremål. Det store biblioteket. Jeg har leita i lister over ungdomsbøker fra Québec som har vunnet priser, og researchet meg fram til en ganske lovende liste over potensielt corpus til masteroppgaven. Biblioteket var stort, men lett å finne fram i. Etter å ha funnet 10-15 potensielle bøker og krysset iherdig av på min flotte liste, gikk jeg for å låne. Men det fikk jeg ikke lov til. Vous manquez la preuve de résidence. Jeg har ikke bevis på bosted.

Bibliotèque et Archives nationales du Québec aka La grande bibliotèque eller eventuelt Byråkratiets siste vortex.
Bibliotèque et Archives nationales du Québec aka La grande bibliotèque eller eventuelt Byråkratiets siste vortex. Barne og ungdomsavdelingen her er på størrelse med et mellomstort norsk folkebibliotek.
Bøker på samlebånd.
Bøker på samlebånd.

Den fantastiske dagen min fortsatte da jeg gikk for å prate med dama på CRILCQ, senteret som jeg er tilknyttet som researcher. Hun mente det var feil at jeg ikke hadde fått papir fra registrariatet. Derfor gikk jeg tilbake og sto i kø en gang til. Dvs to ganger til, fordi det var kø for kølapp osv. Det visste seg at jeg hadde forstått riktig første gang. Jeg har alltid fått høre at jeg må gå for det jeg trodde først og ikke forvirre meg selv og bli usikker. Men det visste seg også at jeg ikke hadde skrevet e-posten min i papirene, så turen var heller ikke bortkastet. Nå kan jeg faktisk få informasjonen på e-post. Dagen min ble heldigvis bedre da jeg kom hjem og fikk nystekt cookie av Chantal. Hun mente også hun kunne ordne et lånekort til meg i løpet av helgen 🙂

Selv om livet mitt inneholder mye lesing, listing, venting og iherdig googling av ungdomsbøker, så prøver jeg å være litt sosial også. Jeg vet hva de sier om all work and no play… Dokumentert sosial aktivitet:

IMG_1664
Léonie og utvekslingstudenten hun er fadder for.
IMG_1665
Manuel studerer forsatt i Montréal.
IMG_1670
Carl et la poutine éffilochée.
IMG_1672
Justine tilbake i Montréal på ferie.
IMG_1675
Emma studerer fortsatt i byen.
IMG_1676
Ensemble encore une fois!

IMG_1673 IMG_1674

PS. På lørdag var jeg ute å jogga i Westmount. Der fant jeg 50 dollar på bakken (ca 280 kr). Det morsomme er at det minner litt om en veldig kjent film fra Québec, La Grande Séduction:

 

 

Halloooo verden!

Jeg er tilbake i storbyen. Godbyen. For fantastiske fire uker. Jeg har nemlig gjort et strategisk valg av masteroppgave. Husker du barne og ungdomslitteraturen som jeg tok her sist? Jeg skal skrive master om ungdomslitteratur fra Québec. Og da måtte jeg nesten dra tilbake til Montréal. Hehe. Research-praktikant er min flotte tittel. Jeg skal være på det andre fransktalende universitetet denne ganga, UQAM, siden UiB har startet et nytt samarbeid. Som inkluderer et stipend. Hehe.

Da jeg skulle finne meg et rom for perioden ba jeg min lokale venninne Léonie om hjelp. Det viser seg at familien hennes gjerne ville ha meg i underetasjen sin disse fire ukene. Og ved middagsbordet. Apropos, stereotyper: everything you’ve heard about canadian hospitality is true. They’re just that nice.

Jeg måtte stå opp ukristelig tidlig på torsdag for å ta flyet til Amsterdam. Der var det 7 timers overgangstid. Så selv om det tar 2 timer å instappen et gigantisk KLM-fly til Montréal ble det litt i overkant å vente. Derfor tok jeg meg en liten bytur. Det tar 35 minutter å busse til sentrum av Amsterdam, hvis noen lurte, og bussen går ca 4 ganger i timen. Man begynner ikke akkurat å savne Kjevik under sånne omstendigheter.

Når jeg ankom Montréal var jeg passelig kake, men jeg klarte å holde meg våken helt til kl ni, altså tre på natta for kroppen min. Det var mye takket være all den gode maten jeg fikk. Så om man blir hva man spiser så var jeg definitivt enda mer kake etter måltidet.

De siste dagene har jeg nytt livet og prøvd å snu døgnet. Jeg bor i et kjempefint område som nesten ligger i Westmount. Westmount begynner egentlig to gater lenger borte. Det er et engelsk og velstående område med masse fine eventyrhus og en nydelig park.

IMG_1594
Amsterdam – får litt lyst på en husbåt.
IMG_1600
Amsterdam – Alle sykler. De to røde båtene er sykkelparkering.
IMG_1606
Amsterdam – Coffee shop. Det lukta litt rart da jeg gikk forbi, må være noe rart med den kaffien der altså.
IMG_1608
Amsterdam
IMG_1613
Montréal! Jeg har hele underetasjen alene, bortsett fra at jeg må dele seng med Coco noen ganger.
IMG_1614
TV-kroken i underetasjen
IMG_1617
Huset!
IMG_1655
«Vertsforeldrene» mine.
IMG_1657
Léonie og meg.
IMG_1658
Jean har bygd terrasse hele dagen og viser stolt fram sitt verk. Og ja, det er et svømmebasseng han lener seg på. Har ikke fått prøvd det ennå, men det var 21,5 grader i det på lørdag.
IMG_1638
Eventyrhus i Westmount
IMG_1639
Mer eventyrhus
IMG_1621
Enda mer eventyrhus
IMG_1628
Parken, «Petit Central Parc» som mammaen til Léonie kaller den.
IMG_1629
Westmount Parc
IMG_1630
Meg i Westmount Parc, 24 grader, faktor 30, etc.
IMG_1625
Dame som klemmer et tre i parken…
IMG_1644
Rådhuset
IMG_1645
Takk!
IMG_1646
Eventyrkirke
IMG_1649
Alexiane studerer fortsatt i Montréal.
IMG_1661
Vi dro på marked. Tenke globalt, handle lokalt.
IMG_1662
Ville blåbær

Paralitteratur

Hallo! Jeg er hjemme. Det er rolig her, Søgne-rolig. Hadet, storbyen, hei, traktor. Ja, for det kjørte faktisk en traktor gjennom Tangvall gågate idag da jeg var ute. La Norvège profonde.

Kroppen min er forvirra. Er det natt eller dag? Får ikke sove på et par timer, så jeg kan likså godt skrive litt. Jeg er har fått karakterene mine! Og de er bra! Siden jeg er så sykt flink kombinert med jetlagga skal jeg fortelle dere litt av det jeg har lært om paralitteratur.

Para betyr «ved siden av» og paralitteraturen er et motstykke til den annerkjente litteraturen, eksempelvis alt det du har fortrengt fra videregående. Paralitteratur blir også kalt populærlitteratur, men dette er selvfølgelig et litt upresist begrep. Et av fagene jeg har tatt har handlet om noen paralitterære sjangere, og denne litteraturen har mangfoldige avgreininger. Men noe er felles for alle disse, alle sjangrene har sine elementer og er forutsigbare på sin måte. Det vil alltid være teknologi og vitenskap i science fiction, det vil alltid være et mord i den tradisjonelle krimromanen, det vil alltid være sex i erotisk litteratur. Forfatterene skriver for å mette et publikum og vil derfor holde seg mer eller mindre innen for reglene til sjangeren.

Dette står såklart i stor kontrast til den annerkjente litteraturen der forfatteren skriver for å være original og for å pøse ut sitt geni og sjeleliv mens fingrene blør over skrivemaskinen og de tomme vinflaskene ligger strødd ut over golvet. Til et evig utakknemlig publikum, såklart.

Paralitteratur, derimot, har ikke nødvendigvis like dystre karriereutsikter. Du kan jo tjene litt penger her, hvis du bare kommer på en fengende nok historie om en ung trollmann for eksempel…  Kanskje er det repetitativt og underholdningsretta. Men hvorfor skal vi bare lære om de bøkene som folk flest ikke leser? Som en krimforfatter en gang sa: «Jeg skriver for de som beveger leppene mens de leser.» Alle skal få! Dette burde jo slå ann i sosialdemokratiet vårt!

Samtidig er det et enormt paradoks i dette. Litteratur for alle? Paralittære sjangere er gjerne enormt spesialisert. Vi har noe for fantasynerdene og datanerdene. Vi har noe for de drømmende pikene. Vi har noe for de som liker å løse mordgåter, eller bli skremt. Og liker man noe skikkelig godt, da vil man jo lese noe av det samme neste gang. Og ganga etter der igjen. Igjen og igjen, dopaminet flyter, VI VIL HA MER!! Same, same, but different.

Midt oppi dette her oppstår det artige påfunn. Avisspalter der folk kan sende inn forslag og tilbakemelsinger til forfatteren ble oppfunnet for hundre år siden. Tenk så hva vår digitale hverdag åpner for! Rundt omkring på hele kloden sitter det alle slags nerdete folk som kan snakke med andre nerdete folk og slik kan nerdete magi oppstå. Liker du ikke sesongavslutningen av Lost? Så skriv din egen. Klarer du ikke vente til neste uke med å finne ut om Lucas og Peyton blir sammen! Sett igang og skriv, I dare ya! Vil du at Harry Potter skal komme ut av skapet? I double dare ya… (faktisk mange som har tatt denne utfordringen allerede)

Dette kalles fan-fiction, og er en av de nyeste paralitterærer sjangerene. The tables have turned, my friend. Lesere skal bli forfattere og forfattere skal bli lesere og alle skal nyte denne manna fra himlen som vi kaller litteratur! JAAAA! BØKER, LESEBRETT OG MELKEKARTONGER FORENT; JEG SIER DERE, FORENT!! LITTERATUR FOR ALLE!!

Ok. Evt så kan jeg prøve å gå og legge meg nå. Det har blitt litt lite søvn i det siste…

God natt,
Thea

Begynnelsen på noe fint

I Montréal skipper man liksom våren og går rett på sommeren. Jeg har smeiga meg i parken sammen med bøkene de siste dagene, det er 25 grader og faktor 30-type vær. Har faktisk litt problemer med å finne klær å gå med som ikke er for varme.

Jeg har bare to eksamener igjen, dvs at 12 eksamener og innleveringer er ferdige for trimesteret. Og ja, jeg telte faktisk på lista mi hvor mange jeg hadde krysset ut. Det føltes veldig godt. Favoritting å gjøre, nest etter det å faktisk krysse ut det man har gjort. Mmh.

Orga(nisering)sme
Orga(nisert)sme

Men selv om det er godt at noen ting blir ferdig er det andre som man helst vil at skal vare evig. Jeg føler meg litt som en barnehageunge. Vil ikke dra hjem, neineinei. Alle de andre er så gøye å leke med! Og nå er det jo så fint vær og allting!
De siste dagene har jeg altså innsett at dette er begynnelsen på slutten. Det gikk egentlig ikke opp for meg før kvelden kom for å ta avskjed med Josefin.

Jo-så-fin
Superfin, kos deg på tur!

Men mine refleksjoner over livets realiteter og alle tings forgjengelighet passer så immari dårlig med det fine været, så jeg blir nødt til å beholde et lyst sinn. Man må jo leve der man er liksom, og jeg har bare to uker igjen i denne byen. Det blir fest og basar nesten hver dag, sjøl om eksamenslesninga skal ha sitt. Her om dagen gikk jeg ut i mine funky sko (se bilde i Québec) og plutselig var det en fyr som rulla ned vinduet og ropte «Hey, Lady Gaga» Tenk, så kul er jeg.

Med funky sko og funky innstilling erklærer jeg derfor dette for starten, forkledd som slutten.

Kos og klem fra Thea Gaga

Riktig fokus

Denne uka startet som kjent ganske dårlig med det o store Lovbruddet og følgende sanksjoner. Jeg var ganske irritert, sjøl i visshet på at det ville bli en god historie å fortelle i framtiden. Hele dagen gikk jeg og la merke til alle som går over gata på rødt. Eller krysser  når det ikke er noe fotgjengerfelt i det hele tatt. Grr, tenkte jeg, mange ganger. Hvorfor skulle dette hende meg MEG?! Alle andre gjør det også, det er så urettferdig! Og så innså jeg hvor kjipt jeg kom til å ha det hvis jeg skulle gå rundt å være irritert, så jeg bestemte meg for å prøve å legge merke til vårtegn isteden. Da jeg kikket etter blomster i veikanten fikk jeg plutselig øye på en vaskebjørn! Det var den første vaskebjørnen jeg har sett på nært hold og jeg ble veldig fascinert. Den så ut som en feit katt med stripete hale og fønky tryne. Vaskulfen rota og gravde i de visne bladene som lå i skogholtet. Rett som det var fant han en meitemark som han rulla mellom potene mens han knaska den i seg. Namnamnam, sa han, og tusla videre. Thihi, tenkte jeg, og fortsatte mot treningssenteret.

Prøver å beholde samme innstilling til livet gjennom eksamenstida. Fikk litt hjelp av denne her:

Hey Girl – Ryan Gosling

Samtidig er det viktig å huske:

Håper ikke jeg får bot for å publisere bilder jeg ikke eier…

Fred, kjærleik, motivasjon og konsentrasjon til alle! <3<3

Kvotepolitikk

Det forrige innlegget var preget av min personlige opplevelse av å bli bøtelagt på grunn av uvitenhet. Dette innlegget forteller en annen vinkling, inspirert av samme hendelser. Den er oppdiktet og spekulativ, men muligens plausibel, i hvert fall hvis man går ut fra informasjon fra mine kanadiske klassekamerater.

Politimannen Pierre hadde en dårlig morra. Vanligvis likte han jobben sin, han var stolt av å kunne være i gata og sikre orden. Fakke de slemme folka. Være en forskjell, gjøre noe for samfunnet. Idag klarte han ikke være stolt i uniformen sin. Han følte han gjorde skam på den. Enda verre, han følte seg presset til å gjøre skam på den. Sjefen hadde klaget. Pierre hadde ikke registrert nok lovbrudd forrige måned. Han gjorde derfor ikke en godt nok jobb. «Det går bra, vi ordner dette,» sa kollegaen Dominique. Han foreslo å dra til krysset med Hudson og Linton. Lite biler, mye fotgjengere på denne tida av dagen. Lett og få tatt noen der. «Vi skal nok få fyllt kvota di før måneden er over, det bare den 22 i dag!»

Pierre parkerte bilen ved krysset. Han la merke til en ung jente som nærmet seg krysset, og han sukket for seg selv.

Avisinnslag som støtter denne historien: Admits ticket quotas (2011)  Check out these leaks (2012)